top


KAUPANGPROSJEKTET

Se menyen

4. Funn fra merovingertiden. Fuglespenne, konisk spenne, fuglespenne og likarmet spenne. Dette er standardsmykkene fra merovingertiden, og merovingetiden kommer nå mer til syne i slike metallsøkfunn.

Handel og produksjon på Nes i Numedalen.


Av Ragnar Orten Lie og Christer Tonning. Kulturarv, Vestfold og Telemark fylkeskommune

Vikingtidens indre handelsruter.


I november 2020 gjorde metalldetektoristen Henning Hansen noen funn på gården Nes i Lågendalen. Funnene revitaliserte eldre funn og gav også gårdens historie nye funntyper. Gravfeltene kjente vi til, men med nye funn av ni klipp av dirhemer og fem vektlodd ved elvebredden må vi stille spørsmål om det også lå en liten handels- og produksjonsplass på Nes i Vikingtiden?

Nicolaysen og Nes

Antikvar Nicolay Nicolaysen var den første fagperson som sto for utgravninger i Lågendalen i perioden 1884 til 1894. Mengden data han samlet inn var stor, og på de fem feltsesongene gravde Nicolaysen totalt 189 gravhauger i Hedrum prestegjeld (Ab 1884:36-45, 1885:22-43, 1887:25-38, 1888:84- 90, 1894: 91-104). Fort gikk det altså og mye ble liggende igjen etter datidens utgravinger, og restene av gravfeltet på Nes ser vi nå i funnene til Henning Hansen, men en konsentrasjon med myntklipp og vektlodd er ny viten. For å sette Henning sine funn inn i en kontekst starter vi med Nicolaysen sine undersøkelser på Nes i 1885.
Som navnet indikerer er gårdene plassert i tilknytning til et langt nes som stikker ut på østsiden av Lågen. Dette er en stor meandersving forårsaket av Lågens buktninger ned langs elvedalen. Elven gjør her en 180 graders sving mot nord for igjen å snu sørover mot Larvik. Nes beskrives i 1393 som «i Nese». ( DN. IV 465, 1393). Gårdsnavnet er en beskrivelse av landskapet som omgir gården, og kan være svært gammelt. Gårdsnavn som i ubestemt form beskriver landskapet denne ligger i, blir ofte regnet som de tidligst ryddede (Jacobsen og Follum 1997:72). Det meste av innmarken ligger på selve neset mot Lågen, ellers nord og øst for Husås og Kolkerås. Området er i dag oppdelt i flere bruk. Den siste til å eie Nes gården samlet var Rasmus Anunssøn (1620-1665). Ved hans død deles gården mellom to sønner (Berg 1913:375). Ved Nicolaysens gravning her i 1885 er Nes ytterligere oppdelt, og han nevner at området gravhaugene var situert på, tilhørte g.nr. 2081, b.nr. 14 ved gårdbruker Severin Paulsen. Gravfeltet som ble utgravd og slettet i 1885 var lokalisert til innmark øst for neset. gravhaugene lå i klynger som strakte seg fra sørvestsiden av Husås, og om lag 400 meter sørvest mot Lågen.
Sommeren 1885 gravde Nicolaysen ut ikke mindre enn 52 gravhauger på Nes, i tillegg hadde grunneierens sønner gjort funn i en haug ute på Nestangen i 1880 (Næss 1880). To gravhauger ligger i dag igjen i området. Tunnært ligger en haug som kalles Tussehaugen eller også Tinghaug som Nicolaysen valgte å ikke grave ut, mens en delvis utgravd haug (Næss 1880) ligger igjen ute på Nestangen. I tillegg kommer et gravfunn fra merovingertiden, med deler av en hjelm og en del beslag. Dette siste funnet står i tilvekstlistene i 1903 men ingen nærmere funnopplysninger er gitt.
Ifølge Nicolaysen kan de fleste av de gravene som inneholder daterbart materiale relateres til yngre jernalder, og videre er de mer presist daterbare gravene fra vikingtid (Forseth 1993:200). Yngre jernalder består av merovingertiden (570 -800 e.Kr.) og vikingtiden (800-1030 e.Kr.). Av de 53 haugene det er gravd i var 15 funntomme, mens 18 kun kan relateres til jernalder (graver hvor jern var til stede i materialet), 20 kan dateres til yngre jernalder. Det er tydelig at det i vikingtiden bygges mange (minst 14) gravhauger på Nes. Nicolaysen tolket videre fem hauger som mannsgraver, mens 12 ble tolket som kvinnegraver. Kvinner dominerer altså i antallet. I størrelse varierte haugene fra 3 – 14 meter i diameter.

3. Noen av dirhemklippene funnet på Nes


Alt fra hester og hunder til vektlodd

I haug 1 og haug 26, og antageligvis også fire andre hauger lå det kammergraver, en gravskikk som kobles til aristokratiske miljøer rundt vikingtidens handelsteder som Hedeby, Birka og Kaupang (Stylegard 2005 og 2006: 92). Lågendalen utgjør et tyngdepunkt for slike graver i vårt fylke. I grav 1 lå det et 3,3 meter langt, 1,7 meter bredt og 0,45 meter dypt kammer. I kammeret var to hester lagt i graven til en kvinne, det var også vektlodd i denne graven. I haug 11 ble det funnet en båtgrav med ca 100 klinknagler, og også i grav 30, 51, 52 og i haugen ute på Nestangen er det bemerket flere nagler, søm og spiker uten at antall er oppgitt. Klinknagler trenger ikke å komme fra en båt, men kan også stamme fra vogner, kammer og kister, men alt i alt kan vi si at båtgraver inngikk i gravskikken på Nes. Våpen og smykker er standard, men også jordbruksredskap og husgeråd finnes og det er utstyr til hester (isbrodder, sledekrok, munnbitt og rangler m.m.) i mange graver. En fiskekrok er naturlig her langs den lakseførende elven, og av dyr er det funnet spor av hest og hund i flere graver. Gravene er utstyrt på et jevnt godt nivå, men mange virkelige høystatusfunn finnes ikke. Hjaltet til et av de få ringsverdene som er funnet i Norge, og fragmenter av en hjelm, begge fra merovingertiden er her unntakene. Båtgraven som ligger to mil fra kysten viser elven som transportåre, og det er nok også denne transporten som gir et avtrykk etter handel og produksjon finnes her ved siden av gravfeltene.
Dirhemer og vektlodd finnes sjelden i graver fra vikingtiden (Pedersen 2007:134, Lie 2019 m.f.), men fra Nes ser vi fem vektlodd fordelt på tre graver. Så fra Nes lå en svak handelsindikator i Nicolaysens funn. Men høsten 2020 gjorde altså Henning Hansen flere funn av vektlodd og dirhemer, og disse funnene ligger konsentrert og danner en egen lokalitet.
Dirhemer og vektlodd finnes sjelden i graver fra vikingtiden,1 men fra Nes ser vi fem vektlodd fordelt på tre graver. Nicolaysens funn ga derfor en svak handelsindikator, men høsten 2020 gjorde altså Henning Hansen flere funn av vektlodd og dirhemer, og disse funnene ligger konsentrert.

2. Nes med gravfelt og område med funn av dirhemer, produksjonsavfall m.m. Grunnlaget på gravfeltene er hentet fra Christer Tonnings tolking av Nicolysens skriftlige plassering av haugene. Kart ved Rune Nordseter.


Metallsøk – vektlodd og dirhemer


6. Henning Hansen på søk på Nes. Foto Nils Rue Halling
Metalldetektorer kom i privat bruk utover på 1990-tallet, og etter en svak økning utover pp 2000-tallet eksploderte mengden innleverte funn hos kulturarv i 2014-2015. Antallet innleverte funn tidoblet seg i løpet av tre år og funnmengden bare øker. Mange dyktige privatpersoner gjør viktige funn, men det kan heller ikke stikkes under en stol at det er store utfordringer med underslag av funn som er viktige for den enkelte gård sin historie og historien totalt sett. De kriminelle plyndrer gårders historie og den kan aldri gjenskapes, samtidig gjør det tolkningen av de ryddige sine funn mer usikkre siden fagfolk ikke vet hvor representativt bilde vi egentlig ser er. Men det store antallet funn totalt, og ti års erfaringer med miljøene og vurdering av funnbildet, gjør nå at vi i større grad kan si noe om funnene. På Nes ser vi heldigvis hvor mye en god og ryddig kar med detektor kan bidre med.
Dersom vi ser på funngruppene som normalt finnes i graver, er det selvsagt avvik. Med metallsøk fanges ikke glassperler opp, og i praksis gidder man ikke å grave på jernsignaler, mens gjenstander av sølv, kobberlegeringer (les bronse) og bly utgjør størstedelen av funnene. I 2017 utgjorde jern kun 1% av funnmengden innlevert etter metallsøk. Men mynter og vektlodd ser vi mange av, og der har vi også funn av dirhemer og andre sølvmynter fra vikingtid. Arkeologen Unn Pedersen har publisert mye om vektloddene fra vikingtiden, og vektloddene ser hun som brukt både i handel, gavenettverk og av finsmeder for å veie opp legeringer og for å veie opp for støp av gjenstander som følger vektstandarder (Pedersen 2013: 57). Vektlodd varierer i form og materiale, men de fleste er i bronse og bly. Vektlodd er hverdagslige ting, og det er derfor litt overraskende at de sjeldent finnes i gravene. Mens vektlodd tidligere kjent i Vestfold kom fra handelsplasser, et depotfunn og fra noen få gravfunn, ser vi i metallsøk flere spredte funn fra gårdene i handelsstedenes omland. Blant de få vektloddene som er funnet i graver i østnorge, er det en klar konsentrasjon i Lågendalen, og disse settes i sammenheng med Kaupang (Pedersen 2008 m.f.)
Det samme bildet har vi av Dirhemer og mynter gennerelt. Dirhemer var i Vestfold kun kjent fra de to handelsplassene (Kaupang og Heimdal), fra to depotfunn og fra et gravfunn fra vikingtiden, men 60 dirhemer er de siste årene tilført fra metallsøk på gårder rundt om i Vestfold (Lie 2019). Myntene gjenspeiler også gårdene i handelstedenes omland, så mynter og vektlodd er tydeligvis ikke bare et urbant trekk. Noen gårder har en så stor mengde vektlodd og myntfunn at vi nok kan ane lokale markeder, samlingssteder, transportårer og mindre produksjonsplasser og Nes blir med ni dirhemklipp og 10 vektlodd blant disse.


Dirhemer – vikingtidens sølvøkonomi


Dirhem er fortsatt myntstandard i noen stater i Midtøsten, og historisk sett kommer navnet av de greske og romerske myntstandardene Drakme. Denne typen dirhem fra de islamske kalifatene følger en sølvvekt på ca. 3,2-3,5 gram. Med skrift oppgis navnet på regenten, et religiøst vers og myntsted. Godt sølv var ettertraktet av vikingene og store mengder dirhemer strømmet inn via de østlige handelsrutene på 800- og i første halvdel av 900-tallet. Sølvstrømmen fra øst var svært viktig for vikingtidens økonomi. Dirhemer ble i Norden i stor grad smeltet om til smykker og barrer, men noen ble mistet på handelsteder, gravd ned i depotfunn,og noen få ble lagt i graver.
Flere dirhemer har hull i kanten som viser at mange er brukt som anheng i vikingtiden. Myntene var for vikingene først og framst sølv som ble handlet etter vekt. Klipp, dvs. dirhemer som er klippet opp i mindre biter for å tilpasses en handel basert på sølvvekt, er derfor ikke uvanlig. På midten av 900-tallet ebbet strømmen av sølvmynter fra islamske områder ut. Angelsaksisk og tysk/frankisk mynt fylte tomrommet som oppsto. Når den østlige sølvstrømmen falt bort, må dette ha endret handelsmønster og svekket mange aktører.


Lågen og Kaupang


Arkeologer som har jobbet med Vestfold og Kaupang har alle kikket på Lågendalen (Sjøvold, Blindheim, Larsen, Forseth, Tonning, Skre, Stylegard m.f.) og ned Lågen kunne tunge eller volumkrevende produkter som jern, tjære, kleber, gevir, huder og korn transporteres fra innlandet til et pulserende handelssted ved kysten. I vikingtiden stod havet ca. 3,8 meter høyere enn i dag. En stor båt eller et skip kunne ros opp til for eksempel Hedrum som har 6 meter over dagens havnivå. Med 3,8 meter høyere strandlinje i vikingtiden var det knapt to høydemeter fra kysten til Hedrum, og en avstand til Kaupang på litt over en mil. Langs elver og vassdrag ser man for seg båttransport på strekk, med omlasting og frakt med hest eller folk på land forbi stryk. Nes ligger fint til på en slik transportåre. Oppstrøms er Lågen forholdsvis rolig i ca. 1,4 mil mellom Nes og Viverødfossen. Mens Holmfoss en kilometer nedenfor Nes er siste større stryk nedstrøms. Vi kan kanskje se for oss at det innmed sørbredde på Nestangen, før elva retter seg ut og vannet blir striere ned mot Holmfoss var gunstig å fortøye båter etter å ha tilbakelagt etappen fra Vivelrødfossen. På Nes kunne man hvile ut, overnatte og starte omlasting og transport på land forbi Holmfoss for så i båt å ta strekket på ca. en mil ned til Hedrum?
Gravfunnene på Nes, Hedrum og de andre gårdene i Lågen viser tydelig at Lågen fikk store ringvirkninger av Kaupang, mens Kaupang på sin side var avhengig av jevn tilførsel av produkter fra omlandet. Marinarkeologen Pål Nymoen ser mye på den maritime transporten fra fjell til fjord, og ser også på helheten i en skipslast. Et skip som seiler ut fra Kaupang må være riktig lastet både økonomisk og for skipets stabilitet. De tunge innlandsproduktene som kleberstein, jern og brynestein kan gi god økonomi ute i handelssteder på kontinentet der slike produkter ikke finnes, og de kan utgjøre ballastvarer og gi bedre økonomi framfor å seile med ren ballast (Nymoen 2009:124). I tillegg trengs produktene i Kaupang og de selges lokalt. Hvert ledd kan tjene litt og alle leddene er avhengig av hverandre.
5. Del av nålfestet til en stor irsk ringnål. Slike importfunn forsterker tolkingen av Nes som sentral i nettverket rundt Kaupang.

Frans Arne Stylegard ser på flere funngrupper og Larvik peker seg ut (Stylegard 2009). Større samlinger glassperler, Rav, Irske beslag, spesielle sverdtyper og sølvdepot peker til sammen ut handelsnettverk som omkranser Kaupang. Lågendalen er særlig synlig i dette og gårdene Nes og Hedrum er sentrale. Eksempelvis er det foreslått av sverdene av Type H som er en kontinental type også blir produsert på kongelig ordre og i handelssteder som Kaupang. På Kaupang er det funnet 14 H-sverd og av Vestfolds øvrige 35 funn er 16 fra Lågendalen. H-sverd er funnet på både Nes og på Hedrum.


Nes – transaksjon og omlasting


1. Nes ligger langs Lågen vel 20 km fra Kaupang. Hedrum skiller seg også ut som sentral i transportruten. Kart laget av Vibeke Lia. ArcMap fra ESRI. Kartgrunnlag fra Statens Kartverk.

Utover i november og desember 2020 tok Henning Hansen med seg kompisene Nils Rue Halling, Knut Ove Khile og Espen Jørgensen på søk og funnmengden ble stor nok til å gi et godt mønster. Mens spenner fra jernalderen og annet ligger i overlapp med gravfeltene Nicolaysens gravde ut i 1885, representerte området med dirhemer og vektlodd noe annet. Med ni dirhemklipp har Nes fylkets største konsentrasjon av dirhemer etter de to handelsstedene Kaupang og Heimdal og depotfunnet ved Grimestad i Stokke. Nes har god beliggenhet langs elva, stor og god innmark og mye utmark. Konsentrasjon med ringsverd, deler av en hjelm, glassperler, båtgrav, kammergraver, H-sverd og vektlodd gravd ut av Nicolaysen viste at alle handelsnettverksparameter var til stede, og de nye funnene utvider nå horisonten. Sammen med dirhemene og vektloddene er noen spenner fra merovinger- og vikingtiden funnet, men også del av en irsk spenne, sølvtråd og en knutering av sølv. Ca. 20-30 meter vest for disse funnene ligger et område med mye kull og slagg. Her ligger slagg etter metallarbeid med produksjonsavfall fra støpning i bly og kobberlegering, samt smiing av jern.
En smed må en gård som server en transportåre ha, og smedene kan også fungere som finsmed for å omforme sølvet som kommer i retur opp elva til barrer og smykker. Er dette en handelsplass? Vel, lokal handel kan ha skjedd, men av det vi nå kan påpeke er transaksjon med sølv og vektlodd og produksjon knyttet til metallarbeid ved et egnet omlastingspunkt. Nes sees da som et stoppested for transaksjon og omlasting langs Lågen og dette må være koblet opp mot Kaupang, muligens inngikk bygg som smier, overnattingsbygg og lager til dette. Sommerhalvåret var nok høysesongen i transporten langs elva.

Funn er viktige, men også hva som ikke er funnet gir hint til en tolkning. Kaupang og Heimdal legges ned i første halvdel av 900-tallet. Samtidig stopper flommen av dirhemer fra øst. I vårt fylke er det tydelig at de tyske myntene fyller noe av tomrommet i siste del av 900-tallet, men ingen slike tyske mynter er så langt funnet på Nes. Kirkestedet i bygda blir opprettet i tidlig middelalder og ble liggende på Kvelde rett over elva for Nes. Kan fraværet av tyske mynter og mangelen på funn fra sen vikingtid og tidlig middelalder tyde på at Nes, som sentral part på et handelsnettverk, var så nært knyttet til Kaupang at transport og transaksjons aktiviteten på Nes opphørte når Kaupang ble avviklet?



Spørsmålene

Funnene på Nes kommer fra mange graver, men egentlig høystatus med storhauger og svært rike funn fra vikingtiden finnes ikke. Var Nes del av et nettverk styrt av en mektig konge eller høvding som også styrte Kaupang? Var H-sverdene tegn på alliansen og del av et gavenettverk? Spørsmålene er mange og funnene til Henning Hansen har åpnet døra til nok et kapittel i gården og fylkets historie. Nå bør forskningen virkelig starte med å se på Lågendalen på nytt. Flere gårder har funn som nå bør revitaliseres i ny forskning. Båtgraven og nye funn av vektlodd og dirhemer og hele miljøet rundt Hedrum og Nordheim peker seg også ut, mens stedsnavn som Farmen også viser til transport. Kjente lokaliteter og nye funn med metalldetektor kan nå dekkes med georadar og det er lettere å få oversikt på lokalitetene. Vi vet mye om de døde vikingene, men gårdshusene de levde i er helt fraværende. Vi vet knapt noe om gårdshusene og gårdsbosetningen i yngre jernalder i vårt fylke. Men handelsrutene trer med slike funn tydeligere fram.


Konklusjon


Arkeologi er ferskvare, og vår kunnskap om vikingtiden gir et stadig mer komplekst bilde. Nye funn dukker opp i utgravinger, nye og ryddige miljøer driver med privat metallsøk og bidrar med mange funn. Geofysiske metoder muliggjør nå undersøkelser på større areal også utover utgravinger. Eldre funn som ble sikret takket være en en nysgjerring grunneier og graveglad arkeolog for over 130 år siden kan igjen og igjen revitaliseres og alt ligger nå til rette for ny forskningen. Vi har nok mange spennende funn å gjøre i årene som kommer.
Så for å si som mange andre. Det var en nær kobling mellom Lågendalen og Kaupang. De nye funna til Henning Hansen gir ny og verdifull viten som ytterligere forsterker dette. Nes var sentral i transportåren langs Lågen og i jorden her lå både spenner fra vestlige og sølvmynter fra østlige handelsruter som viser dette.


------

Litteraturliste:
-Blindheim, Charlotte 1977: Den første Kaupangundersøkelse, 1867. Antikvar Nicolay Nicolaysen som Feltarkeolog. En etterprøving. Viking XL. Side 11-27.
-Blindheim, C., Heyerdalhl-Larsen, Tollnes, R.B. 1981 Kaupang-funnene.B.I. Norske oldfunn XI, Oslo.
-Forseth, Lars 1993: Vikingtid i Østfold og Vestfold. En kildekritisk granskning av regionale Forskjeller i gravfunnene. Magistergradsoppgave i nordisk arkeologi, Universitetet i Oslo
-Grieg, Sigurd 1943 Vestfolds Oldtidsminner. Oslo.
-Larsen, Jan Henning 1982: Hedrum i jernalderen. I Hedrum bygdebok. Bind I. Kulturhistorie. Utgitt av Hedrum kommune, Ant. Anderssons Trykkeri, Larvik.
-Lie, Ragnar Orten 2019: Svømmefot fra vikingtiden. Borreminne 2019, Årsskrift for Borre historielag, s. 43-66.
-Nicolaysen, Nicolay 1885: Udgravninger i Kvelde (Hedrum) 1885, Nes (Severin Paulsen). Ab 1885, Kristiania s. 22-43.
- Nymoen, P. 2009: marginale steder eller marginale kilder? Undervannsarkeologisk blikk på små handelssteder. Artikkel i Den urbane underskog. Starndsteder, utvekslingssteder og småbyer i vikingtid, middealder og tidlig nytid. Red: Brendalsmo, J, Eliassen, F-E og Gansum, T. Oslo
-Næss, Ingebret, Severin Næss 1880a Innberetning om funn. Topografisk arkiv 2081/14, Universitetets Oldsaksamling, Oslo.
-Pedersen, Unn 2001: Vektlodd – sikre vitnesbyrd om handelsvirksomhet? Primitive Tider 2001, s. 19-36. 2013.
-Pedersen, Unn 2008: Weigth and balances. I Means of Exchange. Kaupang Excavation Project. Publication Series, Volum 2. Norske Oldfunn XXIII, s 119-197. Ed. Dagfinn Skree. Århus University Press.
-Sjøvold, Thorleif 1944: Studier i Vestfolds vikingtid. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1941/42. Oslo s.5-102.
-Skree, Dagfinn 2007: Kaupang. In Skiringssal. Kaupang Excavation Project. Publication Series, Volum 1. Norske Oldfunn XXIII. Ed. Dagfinn Skree. Århus University Press.
-Skree, Dagfinn og Stylegar, Frans-Arne: Kaupang, Vikingbyen. Oslo.
-Stylegar, Frans-Arne 2005: Kammergraver fra vikingtiden i Vestfold Fornvännen 2005, nr.3, s. 162-177
-Stylegar, F-A 2009: Kaupangs omland og urbaniseringstendenser i norsk vikingtid. Artikkel i Den urbane underskog. Starndsteder, utvekslingssteder og småbyer i vikingtid, middealder og tidlig nytid. Red: Brendalsmo, J, Eliassen, F-E og Gansum, T. Oslo
-Rygh, Oluf:Norske Gaardsnavne:
http://www.dokpro.uio.no/rygh_ng/rygh_felt.html
-Tonning, Christer 2003: Gravfelt og landskap i Hedrum. En studie av jernaldergravplassene i Hedrum, Vestfold. Hovedfagsoppgave i nordisk arkeologi, Universitetet i Tromsø.