Kaupangen i Skiringssal
- vikingenes handelssenter

Det er ikke lett å forestille seg fordums liv og røre rundt den fredelige Kaupangkilen i Viksfjord fem km utenfor Larvik sentrum. Men denne landlige idyllen var faktisk Norges port mot verden de første hundre årene av vikingtiden. Kaupangen i Skiringssal (tilsvarte den tidligere kommunen Tjølling) hadde forbindelse med store deler av Europa, og hit kom handelsfolk fra hele Norge for å kjøpe og selge. Skiringssal-kaupangen kan altså med rette kalles vikingenes hovedstad i Norge. Den representerer et høydepunkt i oldtidens norske handels- og kulturkontakter med utlandet og det første tilløp til bydannelse i Norge. Som historisk sted er Kaupang derfor av første rang.

Blomstret i hundre år
Skiringssal-kaupangen fikk betydning som internasjonalt handelssted på slutten av 700-tallet, samtidig med en rekke liknende steder omkring Nordsjøen og Østersjøen, blant dem to nordiske "søsterbyer", Birka ved Mälaren i Sverige og Hedeby på Sør-Jylland (nå Slesvig). Dette skjedde i en tid da samhandelen økte sterkt i denne delen av Europa. Ut gjennom hele 800-tallet var kaupangen ved Viksfjord Norges hovedhavn for eksport og import. Men etter drøye hundre år ebbet aktiviteten ut. Noen tiår inn på 900-tallet fant de siste begravelsene sted på Kaupang, og det blomstrende vikingsentret ble liggende igjen som en spøkelsesby. Deretter ble området erobret av jordbruket.

En sjøfarer forteller
Våre eldste kunnskaper om kaupangen i Skiringssal har vi fra en samtidig skriftlig kilde. Den skriver seg fra en nordnorsk sjøfarer og handelsmann, Ottar, som under en audiens ved kong Alfred den stores hoff rundt 880-tallet fortalte om "nordmennenes land" og om reisen han hadde gjort langs norskekysten, innom Skiringssal og Hedeby, før han kom til London. Kongen lot beretningen innarbeide i sin engelske utgave av spanieren Orosius' historieverk og ga oss dermed et av de eldste bidrag til Norgeshistorien. Her støter vi for første gang på landets navn, Nordweg, sammen med navnet på "hovedstaden", Sciringesheal, slik de er gjengitt i gammelengelsk språkdrakt. Fra sin lange sjøferd til Hedeby nevner ikke Ottar andre lokale stedsnavn enn kaupangen i Skiringssal, og han tar en omvei hit på minst to-tre seildager. Det viser at handelsplassen ved Viksfjord må ha vært et viktig sted ikke bare i Norge, men også i Syd-Skandinavia. Et utdrag fra Ottar-stedet i det 1200 år gamle historieverket er oversatt slik: "Ottar fortalte at det distrikt han bodde i kaltes Hålogaland. Ingen, sa han, levde lenger nord enn han. Men ved den sørlige enden av landet fins en sjøhandelsplass (port), som folk kaller Skiringssal...Syd for Skiringssal skjærer et stort hav inn i landet, bredere enn noen mann kan se over...Og han fortalte at han fra Skiringssal seilte på fem dager til den handelsby som heter Hedeby."

Fra forskningshistorien
Alt på 1830-tallet så forskerne en mulig sammenheng mellom Ottars sjøhandelsplass i Sciringes heal, og gårdsnavnet Kaupang i Tjølling, det gamle Skiringssal. Og under et besøk her sommeren 1850 fant historikeren P. A. Munch ytterligere indisier i et "uttall av gravhauger" og enkelte funn av fremmed opprinnelse omtalt i avhandlingen "Om den gamle vestfoldske Sjøhandelsplads i Skiringssal og de vestfoldske Konger af Ynglingeætten".
De første arkeologer som lette systematisk etter håndfaste beviser på vikingbyens eksistens var antikvar Nicolay Nicolaysen og professor Gabriel Gustavson, to herrer som senere skulle lede utgravningene av h.h.v. Gokstadskipet og Osebergskipet. Sommeren 1867 rakk Nicoalysen å undersøke hele 80 gravhauger på Nordre Kaupang og Bjønnes, og i 1902-03 kom Gustavson over noen interessante graver på Lamøya. Siste og avgjørende omgang med utgravninger på Kaupang kom istand i 1950, etter at Astri Jahnsen og andre hadde innlevert en rekke løsfunn. Arbeidet, ledet av konservator Charlotte Blindheim, førte i første omgang til avdekkingen av et rikt gravfelt vesentlig under flat mark på Bikjeholberget. Men det var først i 1959 at man støtte på selve by- og havneområdet, der en mindre del (3,5 %) ble kartlagt og tømt for oldfunn i løpet av de følgende ti sesongene.

Vestfoldkongenes maktbase?
Forskerne finner det lite sannsynlig at kaupangen grodde fram ganske av seg selv uten noen overordnet styring. Både i Hedeby og Birka lå kongsgårdene nær knyttet til handelsplassen, og det samme har nok vært tilfelle i Skiringssal. Historikere og stedsnavnforskere ser for seg et kongesete for Vestfoldkongene på gården Huseby, sentralt plassert mellom handelsplassen og en sannsynlig ting- og kultplass i området Tjøllingvollen-Lunde. Mange mener dessuten at praktutfoldelsen og rikdommen i Borrehaugene, Oseberghaugen og Gokstadhaugen må ha hatt sin økonomiske forutsetningen nettopp i handelssentret og maktbasen her sør. Kaupangens ve og vel har muligens også ligget den første rikskongen, Harald Hårfagre, på hjertet, som antydet av en del framtredende historikere med basis i Snorre-tradisjonen: Da han dro ut fra Vestfold, var det ikke nødvendigvis for å samle Norge til ett rike i første omgang, men for å trygge kaupangens viktige handelsrute nordover - mot grådige småkonger og kaprere langs Vestlandskysten. Nyere historikere, med mindre tiltro til Snorre, finner derimot sterke indisier på at Harald Hårfagre kom fra Vestlandet.

Boplassen sett gjennom arkeologenes tittehull
Gjennom det lille tittehull arkeologene har åpnet ned i selve boplassen får vi inntrykk av et fortettet landsbymiljø: Seks små hus ligger i en uryddig rekke parallelt strandkanten. Husene ligger gavl mot gavl og med langsidene vendt mot sjøen. Stein- og gruslagte "gater" fører ned til stranda og til to steinbrygger. På de knapt tilmålte gårdsplassene er gitt plass for fire brønner. Fem av husene likner mest på boder og verksteder. Bare ett har preg av bolighus. Det måler 12x8 meter og har solide veggkonstruksjoner. Veggene er lett buede, en husform som også opptrer andre steder i vikingtiden. Går vi innenfor, finner vi en gruve midt på gulvet og en åpning i taket, der lyset siver inn og røyken velter ut. Langs den ene langveggen strekker seg en pall inndelt i båser, og ved en av kortveggene står en vev. Det vi ellers får øye på av innbo forteller om et velstandshjem: En rikt utsmykket keramikkmugge, drikkebegere, en kvinnefigur av rav, noen perler og et par sølvmynter, alt sammen kostbart importgods.

Det arkeologiske materialet
Dette rekonstruerte miljøet har sitt arkeologiske grunnlag i noen steinpakninger og gruslag, fire forede groper og en serie hull etter nedfelte stolper og annet treverk - understøttet av det folk hadde mistet, gjemt, kastet og knust. Det er særlig dette løsmaterialet som forteller noe om livet i Kaupang-byen. Fra det knapt 1,5 dekar store utgravningsområdet - 3,5 prosent av handelsplassens antatte utstrekning - er det registrert tusener på tusener av funnummer, mest i form av små og store bruddstykker. Materialene har hatt både fremmed og hjemlig opprinnelse: Keramikk, edle metaller, bly, glass og rav fra utlandet, kleberstein, brynesteinsemner, bergkrystall, råjern, jern, jernslagg, tre, horn og bein fra Norge. Råemner, halvfabrikata, ferdige produkter og avfall om hverandre. Et 80 kilo tungt kloanker for et større skip og en fortøyningspåle med noe tauverk utenfor bryggene forteller også sitt.

Handel og håndverk
Alt dette, sammenholdt med gravfunnene, gir forestillinger om et broket og mangfoldig folkeliv. Fra vest, sør og øst kom norske og fremmede skip med de kosteligste ting fra Europas kulturfolk. Hit kom også folk fra nære og fjerne strøk av Norge for å handle, slik som den nordnorske handelsmannen Ottar. Etter hva han selv forteller på 880-tallet, kunne han tilby både pelsverk, fuglefjær, hval- og hvalrosstenner og skipsreip av hval- og selhud. Men Kaupang var ikke bare et handelsknutepunkt og en transitthavn. Stedet var i høy grad et livlig produksjonsentrum også, der drevne håndverkere tilvirket og omsatte varer av hjemlig og fremmed gods. Kvinnelig håndverk som spinning og veving ble utvilsomt drevet i større skala enn til husbehov. Av myrmalm ble det utvunnet jern, og av jernet kom det redskaper og våpen ut fra smiene. Fra brudd rundt om på Østlandet kom også kleberstein i store mengder til vikingmetropolen. Her ble råvarene omgjort til gryter, kokekar og småsaker som fiskesøkker, vevtyngder, og støpeformer for metallgjenstander, som igjen ga utkomme til andre håndverkere. Klebersteinskar var en norsk spesialitet og ettertraktet ute i verden. Funn fra blant annet Hedeby og Birka forteller om utstrakt eksport både sør- og østover.

Innførte kostbarheter
Innførte varer som glass, rav og edle metaller ga arbeid til gull- og sølvsmeder, perlemakere og andre. Glasset kan ha vært innført både som hele drikkebegre og i knust form - for omsmeltning og nyproduksjon. Det meste av glasset kom fra Rhin-distriktene, likesom en hel del raffinerte tinnfolierte keramik-kar. En simplere type - med stemplede ornamenter - fra Köln-distriktet har trolig bare vært brukt til emballasje for salgsvarer, kanskje vin, olje, salt og honning. I den kakafoni som må ha strømmet opp av dette sydende livet kan vi i vår fantasi også legge til rauting, vrinsking, mekring, kakling og bjeffing. På den undersøkte delen av boplassen lå mengder av knokler og bein igjen etter husdyr.

Mange veier førte til Skiringssal-kaupangen
Kaupang lå strategisk til i knutepunktet mellom to av tidens viktigste handelsruter: En vest-østgående mellom Østersjøområdet og Storbritania og en nord-sørgående mellom Danmark/Kontinentet og Norge, ja så langt nord som noen nordmann bodde! Ottar kom til Skiringssal sjøveien, men mange vestlendinger tok veien over Hardangervidda. En trafikkert rute synes å ha gått fra Eidfjord i Hardanger over Den store Nordmannslepa og ned gjennom Numedal og Lågendalen. Til Kaupang førte ellers veier fra alle de rike jordbruksområdene på Østlandet og naturligvis fra det nære opplandet, ikke minst Hedrum som framhever seg som en av landets rikeste vikingbygder. For handelsforbindelsene i sør var nordveien ensbetydende med navnet på landet vårt: Nordweg, en parallell til vestrvegr og austrvegr. Den var, som det uttrykkes i Norges Historie fra 1976 "...den brede ferdelsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt, leia som førte til Skiringssal."

Kontakt med hele Europa
Fremmedsakene funnet på Kaupang skriver seg fra vidt forskjellige kanter av Europa, eksempelvis:

Vanskeligere er det å etterspore hvor de norske byttevarene tok veien, bl.a. fordi mye av dette var av mer forgjengelig art (f. eks. skinn- og trevarer). Men klebersteinsartikler, råjern og jernvarer ble eksportert til Birka, den kontinentale Nordsjø-kysten og ikke minst Hedeby.

Både handelsfolk og røvere
Skiringssal-kaupangen framstår som selve kardinalbeviset i Norge for at vikingene ikke bare var røvere og banditter, men også fredelige handelsfolk. Om det vitner både navnet Kaupang og en lang rekke funn, bl.a. handelsmannens symbol framfor noen, skålvekta for veiing av opprettede sølvmynter og annet edelmetall. Både på Kaupang og andre steder i søndre Vestfold er det funnet flere slike skålvekter eller vektlodd til dem. Likevel er det ingen grunn til å tro at disse vikingtidens "byfolk" ikke også dro ut i krigerske hensikter. En mengde tomme hauger kan tolkes som minnehauger for personer som satte livet til på sjøen eller i vikingslag. Og en del funn - kostbarheter fra britiske og franske klostre og ikke så få våpen - har karakter av røvet gods. Vi vet dessuten at vestfoldinger deltok i et større angrep på den franske byen Nantes i 843, og tilnavnene til en del av Vestfoldkongene, "brynjekongen" og "kampglad hærkonge", tyder ikke på bare fredsommelighet. Om en av disse kongene sier Snorre like ut at "han var lange tider i viking og hentet seg rikdom".

Spor etter kristen misjon
Ingen av gravplassene på Kaupang bærer preg av å være forbeholdt noe bestemt sosialt sjikt. Mer avgjørende for hvor man skulle begraves har vært den enkeltes religiøse oppfatning. Feltene synes å være skilt fra hverandre etter to hovedgravformer: Kremasjon i haug og jordfesting under flat mark. Den sistnevnte gravformen peker mot en kristen påvirkning, noe også mange av funnene gjør, f.eks en støpeform til et kors. Det er heller ikke noe merkverdig at kristen misjon har gjort seg gjeldende på Kaupang alt på 800-tallet: Vikingbyen var hovedsakelig orientert mot det kristnede Vest-Europa, og i tidsrommet 830-853 fikk "Nordens apostel", Ansgar, bygget kirker både i Hedeby, Ribe og Birka. En enda nærmere dansk Kaupang-forbindelse, Sebbersund ved Limfjorden på Jylland, fikk også kirke på 800-tallet, men her under engelsk påvirkning.

Fastboende befolkning?
Om Kaupang har vært i virksomhet året rundt eller om det bare har vært et sesongmarked kan ikke avgjøres bare på grunnlag av det lille innsyn arkeologene har skaffet seg til boplassen. Men betegnelsen port i den engelske gjengivelsen av Ottars beretning brukes både om Skiringssal-kaupangen og det mye større vikingsentret Hedeby og er tolket som et strandsted med fastboende befolkning. I samme retning peker Kaupang-navnet. Men det viktigste indisium er de "mange hundre gravhauger", som vi har eldre rapporter om på og omkring Kaupang. Jernalderens gravhauger lå nesten alltid der folk bodde.

(Manus til Kaupang-artikkelen er gjennomlest og godkjent - "med popularisering in mente" - av Kaupang-undersøkelsens leder, Carlotte Blindheim).